Bjørn-Tore Westrum

Kjære Bjørn-Tore,
Savnet og sorgen er med oss hver eneste dag, men vi tenker ekstra mye på deg i dag. Den grusomme torsdagen, som Suzanne sier, hvor livet ble brått endret fra lykke til bunnløs sorg og fortvilelse. Vi kan fortsatt ikke forstå at du ikke er her sammen med oss, og at de kjære jentene dine skal vokse opp uten deg. De strekker seg etter nye mål hver dag som de så gjerne skulle delt med deg. Du skulle vært her og sett hvor flinke de er, blitt med på alle feiringene deres, og sett hvordan de stadig gjør nye oppdagelser og lærer nye ting. For alle opplevelsene vi har uten deg blir savnet større og større. Nå kommer sommeren på Veierland, og du var så glad for å være her. Vi går gjennom skogen og forbi trestammen hver dag, vi prøver å tenke på at det var viktig for deg å få fjernet de trærne, og at du gledet deg over solen som kom frem. Samtidig føles det så meningsløst og så utrolig trist. Noen tror tiden gjør sorgen lettere, men det stemmer ikke, sorgen blir bare en del av oss som vi lærer oss å leve med, og du vil alltid være med oss hele tiden. Tusen takk for gode minner. Beste hilsen Nina, Suzanne, Charlotte og Dina 💔💔💔

Kjære kjære Bjørn-Tore, ❤️💦
Det er i dag 3 år siden vi mistet deg på en sånn ufattelig måte. Den grusomme torsdagen, som Suzanne sier, torsdagen etter pinse, hvor livet ble brått endret fra optimal lykke til bunnløs sorg og fortvilelse. Og selv om noen syns 3 år er lenge, selv om hverdagene går, og det virker som noen har glemt, så er savnet og sorgen hos oss minst like stor i dag. Det er så ufattelig trist at du ikke skulle få fortsette å leve sammen med oss, at du ikke skulle få se de kjære jentene dine vokse opp. For hver milepæl i livet deres vi passerer, så blir savnet etter deg større og større. Du skulle være her å ta del i alle feiringene deres, og se hvor flinke og stolte de er! Nå når sommeren kommer skulle du kjøre dem på vannski, fortsette å fortelle og lære dem om alt du har opplevd og alt du kan. Det er vanskelig å skulle fylle din plass Bjørn-Tore, men jeg prøver så godt jeg kan. Vi går forbi trestammen hver dag, vi prøver å glede oss over solen på baksiden av huset som du døde for. Vi går til minnestedet ditt og sender gode tanker til deg. Vi håper du kan se oss og være stolt av oss. Kjære Pappa, kjære Bjørn-Tore, vi savner deg, og tenker på deg hele tiden! Beste hilsen Nina, Suzanne, Charlotte og Dina ️❤️❤️❤️

Kjære snille, gode, fine Bjørn-Tore. Vi tenker spesielt mye på deg nå, og savner deg så veldig hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, hver dag, hele tiden. Vi ser på de fine bildene hvor du har jentene dine i armkroken, og det skriker i hjertene våre. Det er så vondt for oss at du ikke er her sammen med oss. I går var den grusomme torsdagen som Suzanne kaller det, da den forferdelige ulykken skjedde for 2 år siden. Og i dag er den fortvilte fredagen, hvor vi bare ville snakke med deg, hvor vi ikke visste noe og hvor vi desperat prøvde å få informasjon, forstå og holde sammen kroppene våre som var totalt revet i stykker innvendig. Et fantastisk og lykkelig liv med vårglede og forventninger til sommeren, var plutselig i ruiner som vi ikke visste hvordan vi skulle håndtere. Når vi drar til Veierland i ettermiddag minnes vi den fortvilte følelsen og bunnløse sorgen vi hadde da vi kom i land på brygga og løp bort til stedet hvor det skjedde. Å, så grusomt vondt det var og fortsatt er. Dina som snuset etter deg på fjellet hvor du hadde vært dagen før, og ikke fant deg. De nydelige og glade jentene våre med tårer i øynene og triste ansikter. Og når vi ser minnestedet i ettermiddag minner det oss om det glade og fantastiske livet vi hadde sammen med deg, men også den bunnløse sorgen og fortvilte situasjonen vi følte. Og ikke minst gjør det så vondt at du, som var så glad i livet, ikke skulle få oppleve mer, se jentene vokse opp og fullføre livet og prosjektene dine. Kjære Pappa og Bjørn-Tore, vi savner deg så veldig️❤️❤️ Beste hilsen Suzanne, Charlotte, Dina og Nina

Vi tenker på dere alle i sorgen, og minnes Bjørn-Tore i snøvær i Hemsedal. Det som ble den siste praten vi hadde, var en ekstra god og lang prat. Du snakket så stolt om familien din, kona og barna som betydde alt for deg. Du snakket om hvordan du hadde valgt å omprioritere tiden din, for å prioritere tiden med barna foran alt annet. Du likte praktisk arbeid og du inspirerte oss stort med dine tanker! Så uendelig trist å høre at tiden etter ble så kort, at du så meningsløst ble borte. Takk for gode minner, og ekstra varme tanker til familien i førjulstiden! Hilsen Kristin og Tormod.

Pappa reiste til himmelen 27. mai, og i dag reiste båten han var så stolt av Sjørosen til Larvik. En advokat og kona hans kom for å hente Sjørosen kl 11. Suzanne hentet dem på Engø med Lillebåt. Vi spiste skillingsboller og drakk kaffe og saft i hagen, det er 30 grader, nydelig sol fra knallblå himmel og 22 grader i vannet. De er hyggelige mennesker og de kommer til å ha stor glede av båtturer med Sjørosen. Vi gråt noen tårer da hun reiste, og det er trist å tenke på hvor glad Pappa var når han satt ved roret og tittet utover.
...
Vi startet tidlig med å montere lemmer på terrassen. Vi hadde ikke gjort det før, og vi hadde heller ikke sett hvordan Pappa gjorde det, så det ble vanskelig. Det ble mye å rydde inn og mye som måtte stenges. Til slutt åpnet vi alle vannkraner, tok frostveske i toaletter og vasker, åpnet dører til skap og kaffemaskinen og håper at ikke noe fryser i løpet av vinteren. Vi fikk tatt med de modne tomatene og sørget for at noen ventiler står åpne. Mathilde kjørte oss til Engø, og så var sommeren over. Den tristeste sommeren vi noen gang kommer til å oppleve, sommeren vi prøvde leve som normalt, men hvor alt var vondt og vi gråt veldig mye. Sommeren hvor Suzanne og Charlotte tittet utover det nydelige blanke vannet og ønsket deres snille Pappa var her og kunne kjøre de på vannski. Sommeren hvor vi savnet Pappa så inderlig, men vi kan ikke forstå at han er død og ikke kommer tilbake til oss. Sommeren hvor Dina snuset etter Pappa overalt, sommeren hvor klærne han fortsatt lå på stolen, puten hans luktet Pappa og hvor vi fortsatt puttet hans nyvaskede tøy i skapet. Sommeren hvor pcen hans stod på bordet og vi sjekket mailene hans og tittet på alle de fine bildene som poppet opp på skjermen. Sommeren hvor vi ønsket av hele vårt hjerte at han var her, at han fortsatt skulle leve og at alt bare var en vond drøm vi snart skulle våkne opp av. Sommeren hvor Pappa endelig fikk tatt de siste trærne han har snakket om i alle år, men hvor det siste treet skulle ta livet hans. Sommeren hvor kvister og trær lå overalt i skogen bak hytta og minnet oss om det forferdelige som skjedde. Hele sommeren gikk vi der og så på stedet hvor Pappa døde. Og samtidig prøvde vi å tenke på hvor glad han var de siste minuttene, og hvordan han trippet rundt i skogen, sannsynligvis raket kvister og ryddet bort, og bare ventet på at jobbet han hadde tenkt på i alle disse årene, nå endelig var ferdig. Dette er det siste treet hadde han sagt til Egil. Vi ser for oss at han gledet seg veldig til å sette seg ned i solveggen, nyte utsikten, ta en øl eller et glass cola. og se opp mot himmelen og solen hvor tretoppene tidligere hadde skygget, i dag var de endelig borte.

Kjære, kjære elskede Bjørn-Tore, og vår gode og snille Pappa,
Det har nå gått 2 måneder siden vi mistet deg på en så meningsløs måte. Det var det siste treet som skulle felles på tomten, du hadde en profesjonell trefeller til å gjøre det, og du skulle bare stå i skogen for å passe på at ingen kom forbi, og så falt treet over deg. Det var det siste du skulle gjøre på tomten på Veierland. Du hadde lenge snakket om at de trærne måtte ned. Når du var ferdig med dette skulle du bare nyte stedet og kose deg der, da var du ferdig med alt som skulle gjøres der, sa du. Tenk det aller siste treet tok livet av deg, det aller siste treet tok min elskede mann og vår fantastiske Pappa fra oss. Vi har nå vært på Veierland de siste 4 ukene. Hver dag har vi gått til stedet hvor du døde, hver dag har vi sett på trestubben som står der, hver dag har vi tenkt hvordan kunne det skje. Vi forstår ikke hvordan treet kunne falle over deg. Hver gang telefonen ringer tror vi det er du, vi legger klærne dine i skapet, vi klarer ikke forstå at du ikke kommer tilbake. Vi er så lei oss og har det så uendelig vondt, og jeg føler at de herlige jentene våre aldri kan bli helt lykkelige igjen. Og så nydelig sommervær det har vært, akkurat som du ønsket det, og så fikk du ikke oppleve det. Det har vært vannskivær nesten hver dag, Suzanne og Charlotte har tittet på det blanke vannet og ønsket du var her for å kjøre båten. Så mange nydelige kvelder det har vært hvor vi to skulle kose oss med et glass vin sammen mens vi tittet utover vannet. Vi savner deg så mye kjære, snille og gode Bjørn-Tore. Livet blir aldri det samme igjen. Beste hilsen Nina, Suzanne, Charlotte og Dina.

Kjære Nina, Charlotte og Suzanne.

Kondolerer. Vi føler inderlig med dere i sorgen.
Hilsen på vegne av foreldre og barn ved Montessoriskolen Lyse

Vi takker for gode vinter-minner fra Hemsedal og sommer-minner fra Tønsberg sammen med Bjørn Tore., som vi vil savne. Varme tanker til familien som mistet far og ektemann så altfor tidlig

Kjære gode venn og kamerat. Selv om familieliv arbeidsliv ikke tillot like mye samvær de siste årene, takker jeg for mange gode år sammen, som romkamerat på skirenn og treningsleire, som kompis i kameratgjengen på kvistværelset hos Gunnar, på turer til dine foreldres hytte på Veierland..
Takk for mange lange kjøreturer i din Volvo PV, på mørke vinterveier i Norge på vei til skibakker. Takk for mange og lange samtaler. Takk for kjøreturene i din mors bil i Texas. Takk for samvær og latter. Alltid den gode tonen. Det åpne smilet. Det ærlige åsynet. Latteren som satt så løst. Alltid ærlig og real. Snill og hjelpsom. Men også skarp og smart. Alltid redelig. Målrettet og viljesterk. Uff så uutholdelig trist - så uvirkelig brått. Og så ufortjent.
Trøsten får være at alle dine gode sider, ditt humør og din livsglede får leve videre gjennom dine kjære barn. Og at minnet om deg vil være lyst og blidt og gledelig.
Tusen takk, Bjørn-Tore. Og fred følger ditt minne. God reise, gamle venn.

Håvard

Takk for mange gode minner fra tiden i Houston og Oslo.

Takk for alle gode minner.