En stund tilbake (da ting fortsatt var som normalt) ringte Dagfinn meg. Jeg startet samtalen slik jeg normalt gjorde med å svare "Hei, onkel!". Dagfinn ler litt i andre enden og svarer "Du vet at jeg ikke er din EKTE onkel, ikke sant? Har bor på toppen, og jeg bor her nede". Jeg svarer tilbake at jeg er klar over dette, men at de aldri har vært tilstede på den måten han og tante har vært fra da vi var små. For meg er, og var du MIN onkel, Dagfinn.
For sånn var det. Fra jeg var liten gutt og bodde på Vestli (i en lengre da mor ble ryggoperert og far hadde nok med søster og seg selv), fram til da kroppen begynte å gi utfordringer, har du alltid stilt opp. Dørene ble åpnet opp og en ble alltid ønsket hjertelig velkommen av deg og tante inn til store familiesammenkomster, feiring av fødselsdager og høytider (etter av min far falt fra) hvor de nydeligste retter ble servert og skrøner og familie minner delt i lystig lag.
Kjøkkenet gikk fra å være et sted man bare spiste ved i eget hjem, til et sted som var nervesenteret i heimen og hvor mest tid ble tilbrakt.
----------
Fra da du selv ringte og formidlet det uhorvelig triste budskapet, fram til da kreften vant, gikk tiden så alt, alt, for fort....
Kjære onkel, du har betydd svært mye for meg og min familie, og for det vil jeg være forevig takknemlig.
Uten deg, ville jeg kanskje ikke vært en like stor Elvis fan, blitt interessert i amerikansk fribryting, mat interessert, eller visst at det var mulig å gjenskape arkadespill-gleden i hjemmet.
Du var roten til så mye glede, latter og opplevelser og hjelp i alle disse 52 årene.
Lyset ditt har nå slukket, men minnene forblir og varmer videre.
Hvil i fred min venn, vi sees på den andre siden <3
Vis mer
Vis mindre