Torgeir Sandboe

Takk for den flotte tiden vi fikk med deg. Godt du slapp etter mye plager den siste tiden. Vil i fred.

Godt at du har fått hvile nå kjære pappa, savner deg så.

Utdrag fra minnetale: Jeg tror det var som Lene sa i går: Vi behøver ikke dyrke alt det triste i dag, for det triste har vi allikevel med oss hele tiden. I dag skal vi i stedet ha det hyggelig og tenke på alt det fine og gode når vi i dag minnes Torgeir. Han var jo en militær hele livet, selv om han som han selv sa at han var mest pensjonist, siden hadde vært pensjonist nesten like lenge og nesten halve livet, og det hadde han jo egentlig rett i, siden han pensjonerte seg allerede som 57 åring. Jeg husker de første årene jeg ble kjent med han, da oppfattet jeg han som en veldig konservativ og kanskje litt gammeldags og streng oberstløytnant, men med årene ble han mye rundere i kanten og godtok, eller i hvertfall, aksepterte det meste. Men han oste av autoritet, og jeg som bare var en skarve løytnant viste han stor respekt. Han fikk deler av sin militære utdannelse sin Tysklandsbrigaden. Tysklandsbrigaden var faktisk en norsk militærstyrke som var stasjonert i Tyskland etter 2. verdenskrig med blant annet til hensikt å overvåke at nasismen ikke blusset opp igjen, hindre svartebørshandel, generelt vise at de allierte hadde kontrollen og vunnet krigen. Torgeir var hele to omganger i Tyskland. Det var ikke så mye han fortalte meg om oppholdet, men han fortalte blant annet at der kjørte han en diger Norton militær motorsykkel helt uten førerkort, noe som holdt på å gå galt flere ganger, men han greide seg bra. Han var ekstremt rettferdig og ordentlig og ikke minst pliktoppfyllende. Han fortalte oss en gang, at når han var i Tyskland så oppførte nordmennene seg som om de var mer mye mer verd enn tyskerne, noe som plaget han. Blant annet ville ikke de norske nedverdige seg til å betale billett på buss og tog, de hadde jo tross alt vunnet krigen. En så banal enkel ting ergret han hele livet. At han kunne bli så ovenfra og ned plaget han skikkelig, men det tror jeg gav han et perspektiv i livet og det viste hvor fort det er å trå feil Han var ingeniørsoldat og fikk befalsutdanning i ingeniørvåpenet. En ting han fortalte var at ingeniørkompaniene var ganske annerledes den gangen enn nå. Blant annet var de utstyrt med hester og ikke biler og lastebiler som i dag, og han fortalte at de en gang skulle forflytte seg fra Oslo til Hønefoss, da var det bare å ta bena fatt, å leie med seg hestene hele veien over Sollihøgda til Hønefoss. Tror ikke det mange som hadde gjort det i dag. Etter befalsskolen gikk han på Krigsskolen, og endte til slutt opp som hoved lærer på Forsvarets Høyskole. Han ble ekstremt opptatt av nyheter, måtte få med seg alle nyhetssendinger på radio. Jeg vet ikke hvor mange timer han tilbrakte på Helsebu med radioen på og etter hvert med den lille sølvfargede reiseradioen inn mot øret, slik at vi andre skulle slippe å høre hver hele time. Nyhetene måtte han ha for å være oppdatert til forelesningene og diskusjonene på høyskolen. Ingen skulle ta han på å ikke være oppdatert. Han fortalte at dersom han ikke hadde blitt militær ville han valgt statistisk sentralbyrå som arbeidsgiver, for han elsket alt med tall og lister. Når vi ryddet ut av Aleksander Kiellands vei 6, eller AK6, som det kun ble nevnt som, fant vi blant annet månedlig oversikt over strømforbruket med kwt pris fra de flyttet inn i noen og seksti til den dagen de flyttet ut. Vær og vind var også flittig notert. I forgårs fant Inger en liste over alle bilene de hadde hatt, og den første, Granaten, en knall rød Boble hadde han notert at var eiet i 8 og 5/6 år! Han var alltid, helt til det siste opptatt av hvordan alle i familien hadde det. Ikke så opptatt av seg selv for han hadde det bra sa han alltid, men nok om meg - hvordan står det til med familien var standard spørsmål. Han slet jo med korttidsminne etter hvert, men gamledager husket han som det var i går, og det kan vel kanskje være at var det manglende korttidsminne som gjorde at han greide seg så bra på sykehjemmet. Han hadde kontroll på barn og barnebarn og etter hvert 9 oldebarn, og når Jørgen fortalte at nr 10 var på vei, ble han strålende glad og lurte på når Emma og Jørgen skulle gifte seg. Litt slitsomt for Jørgen å svare at nå var det flytting til nytt hus og planlegging av baby som sto på tapetet og ikke giftemål, - sånn ca 10-12 ganger etter hverandre, men det viser ihvertfall at han var opptatt av familien til det siste. Han greide seg fint på sykehjemmet og klaget sjelden. Så lenge han fikk rikelig med mat og den kom ofte nok var alt flott. Han likte også å få et smil fra pleierne , selv om han ikke alltid skjønte den litt gebrokkene norsken deres, men da slo han over på engelsk og kalte de «Madame», høflig skal man jo være, kanskje ikke så rart han var favoritt beboeren, og alle var innom for å takke for i dag når de dro fra jobben. Jeg er ikke kjent som troende, men jeg vil allikevel avslutte slik som presten gjør så fint i kirken; Vi lyser fred over Torgeir's minne.

Takk for alt kjære morfar. Savnet er så stort, og minnene så kjære. Glad i deg!

Kjære gode oldefaren vår ️ Vi kommer til å savne deg så masse! De gode minnene har vi heldigvis alltid i hjertene våre ️

Takk for mange gode minner kjære omsorgsfulle farfar og oldefar! Du vil bli dypt savnet! Hvil i fred!

Vi holdt kontaktene lenge, men til slutt ble det for tungt. Fred over dit minne, "onkel" Torgeir. Nå hviler du med min like kjære "tante" Guri.

Takk til Torgeir, Ivars storebror og min svoger, for mange gode og hyggelige familieminner.️❤️

Takk for alle gode minner. Du vil bli savnet. Hvil i fred, vår kjære snille farfar/oldefar.

Hvil i fred kjære farfar og oldefar. Vi kommer til og savne deg