Dette er en dag for minner og for samvær.
Jeg vil starte med minnene fra Ragnars ungdomsår. Spesielt tydelige er minnene fra crossbanen i Grums og Stenungsund og Vågå, og fra BMX-miljøet i Oslo.
På motocross-turene spiste vi Polarbrød og svenske köttbullar i bilen og sang sammen med Vømmøl spelmannslag om Stranda sag og høvleri, og Arbeidslaget hass Johannes Johansen. Vi sang duett for full hals og burde hatt et publikum.
I BMX-miljøet var det oppvisninger på kjøpesentre og triksing for NRK TV, hvor det skulle se ut som det var Team Bachstad som var sykkelkunstnerne.
Hans 4 år i minedykkertroppen var kanskje den beste tiden, og han fortalte mye om de fine kameratene ombord på MS Sarpen.
Deretter ble det filmskole, før han valgte å satse på en fremtid i mitt firma. Der ble det krevende oppdrag for store og små bedrifter, kommuner og departementer. Det var nærmest naturstridig at to mann skulle klare oppdrag i denne størrelsesorden og attpåtil utvikle WEB-verktøy av ypperste klasse.
Som forretningspartner gjennom 20 år ble vi etter hvert mer kolleger enn far og sønn.
Det ble både en nærhet og en avstand.
Med så mye samvær i arbeidstiden, lengter man ikke så mye etter hverandre i fritiden.
I det ligger distanseringen.
Det er en glede å kunne dele faglige interesser, men samtidig er det vanskelig å få balanserte relasjoner.
Far/sønn relasjonen kan være vanskelig. Ikke minst for sønnen, som kan oppleve en makt-ubalanse.
Blir sønnen noen gang voksen i fars øyne
Og det som er normal friksjon på en arbeidsplass, kan bli slitsomt når det forplanter seg til familielivet.
Ragnars arbeid har resultert i en omfattende verktøykasse på WEB. Titusener i Norge og Sverige har hatt direkte kontakt med hans arbeider, og nye titusener vil trolig få kontakt i de kommende år.
Ragnar var perfeksjonist til minste detalj, som likte å finne ut av ting selv og han fant ut av det meste. Enten det gjaldt tre-arbeider, ølbrygging, filmproduksjon eller dataløsninger.
Det falt seg naturlig for Ragnar "å tenke utenfor boksen" for han hadde ingen boks.
Han var en profesjonell fritenker.
Det ble mange utradisjonelle løsninger som han utarbeidet sammen med Rafiq i India og hans team.
Rafiq har sendt denne hilsenen til oss i dag:
Kjære Ragnar, det er hjerteskjærende å skulle gå videre uten deg. Du har vært så full av ideer, håp og drømmer. Jeg har alltid regnet med at vi sammen skulle oppleve at alt dette ble virkeliggjort.
Det er en ære for meg og hele teamet å ha vært dine partnere halve livet. Vi ser vi tilbake på det vi har erfart og fått til sammen, med ydmykhet og stolthet.
Shabnam vil alltid savne å lage de beste indiske rettene for deg, de du var så glad i.
Du var en kjær venn, en redelig sjef og en genial lagkamerat, som vi vil savne hver dag. Jeg ser frem til å møte deg på den andre siden, Ragnar.
I denne mørkeste tiden i livet, går våre varmeste tanker til den fine familien din som vi har lært å kjenne, og helt spesielt er Mina og Melvin i våre tanker.
Hans kolleger i Sverige har også sendt Ragnar sine siste hilsener:
Vår käre vän och kollega, Ragnar
Så liten plats en människa på jorden tar
Mindre än ett träd i skogen
Så stort tomrum hon lämnar efter sig
En hel värld kan inte fylla det.
Helena Wallin Maria Dahlström
Olers Marie Erkersson Anna Engdahl
Andreas Herngren Lars Enlund
Göran Lenander Maths Cargård
Dette var den profesjonelle Ragnar.
I privatlivet elsket han sykkelen, han elsket ekstremsport og han likte å utforske ytterkantene.
Også menneskesinnets og livets ytterkanter, og grensene for vår fatteevne.
Dette ble hans personlige, indre kamp som etter hvert ble altoppslukende.
Ragnar har hatt det vondt lenge, men jeg har ikke forstått det. Det jeg opplevde som en vrang og vanskelig væremåte, handlet om en indre smerte. Hans kamp med egne demoner.
Vi er sårbare, og livet er skjørt.
Nest etter Solveig, var Ragnar den mest sentrale personen i mitt liv.
Det er uvirkelig å stå her i dag og ta avskjed.
Da jeg i dag strøk Ragnar over kinnet i kisten og tok et siste farvel, var det en slik ro over han. Nå så jeg ikke lenger kollegaen jeg så bare den elskede gutten min, som nå hadde fått ro og hvile.
Utgangen var hans valg og jeg velger å respektere det valget. På et nivå, tror jeg det var godt ment.
Med det lyser jeg fred og kjærlighet over hans minne, og ber om ett minutts stillhet.
Vis mer
Vis mindre