I dag fikk du din siste musikalske opplevelse. Det har vært som både Elisabeth og Øyvind har sagt, at vi liksom har venta at du skulle komme ut av den døra på Greverud.
Jeg kom til kapellet med samboeren min i dag, før kista di var kommet inn i rommet. Da de trillet deg inn og løftet deg på plass, kjente jeg at det var der du var, inni det bitte lille rommet i den boksen. Pennalet, som du kunne kalle det selv. I løpet av seremonien sang den resterende 3/4 av kvartetten din to sanger for deg. Jon tok din plass. En venn av meg spilte "Clair de lune" av Debussy. Så sang Øyvind "Tom Traubert´s Blues" for deg. I tillegg spilte Hans Olav blant annet Bachs "Das alte Jahr vergangen ist". Jeg tror du ville likt det, alt sammen. Øyvind og Elisabeth takket for tida med deg. For Elisabeth var minnetalen en kamp hun vant. Selv forholdt jeg meg taus. Ikke fordi jeg ikke hadde noe å si, men fordi jeg egentlig ikke vet om du ville jeg skulle si noe. Vi snakket ikke sammen på mange år før du døde. Jeg tror det var vanskelig for deg å svare meg på oppfordringen om å ta kontakt. Jeg kan skjønne det.
De siste dagene har jeg ryddet i verkstedet ditt i kjelleren. Jeg begynte med å bli kvitt mange poser med emballasje og annet rask, som var stappet inn i hver eneste krok i hyller og skuffer. Så har jeg sortert alt fra store lodd til stueur, til nesten mikroskopiske deler til armbåndsur. Alt viktige deler til hvert sitt kompliserte maskineri. Det har vært meningsfulle timer, med lupe og korntang, der jeg har tenkt at det var kanskje litt sånn med deg også. Bak all den familiære støyen og rasket vi har balet med begge to, har det tikket et sårbart og ømfintlig lite Henning-hjerte. Noen ganger, mens jeg har svingt fra den ene arbeidsbenken til den andre, har jeg kalt deg en dust for ikke å ha ringt meg. Jeg er ikke sint på deg for det. Jeg kjenner likevel en tomhet over hva vi ikke fikk sammen, den siste delen av livet ditt. Du var uansett faren min og farfaren til jentene mine. Jeg tror du var glad i oss, og slet med å vise det. Jeg vet jeg var glad i deg og synes også det var vanskelig å vise. Ble det en slags Catch 22 mellom oss, som ingen av oss greide å bryte Mange ganger har jeg tenkt på akkurat denne dagen, og hvordan det ville bli. Det ble akkurat så vondt som jeg har fryktet.
Nå er ditt liv over vergangen og jeg har kun minnene igjen. Minner om tørr vitsing jeg nok har arvet, om et forferdelig Brut etterbarberingsvann du brukte da vi var små, konserter og plateinnspillinger vi begge var med på, turer til Vinstra, Ridderspranget og Ravnejuvet. I verkstedet i kjelleren din minnes jeg flere tiår som ekstrahjelp i butikken din, gjennom lyder og lukter. Lyden av stolen som svinger. Lyden av lampa over arbeidspulten, som slås på. Lyden av kasseåpneren til armbåndsurene. Lyden og lukta av rensemaskinen. Svisj, svisj, svisj, svisj.
På klare netter, kan jeg se nydelig månelys over Oslofjorden fra verandaen hjemme. Det vil minne meg om det eneste stykket musikk vi visste du hadde ønsket deg til din egen bisettelse. Selv om vi vet du ikke vil komme ut av den døra igjen, gir forventingen om at det skal skje en god følelse.
Takk for alt du har lært meg! Hvil i fred, fader´n!
Vis mer
Vis mindre