Kjære Filip!
En augustdag i 1969, få måneder før du fylte ni år, møtte jeg deg for første gang. Det var på togperongen i Elverum, sammen med dine foreldre og tre søsken. Jeg fikk gleden av å følge deg gjennom barndom og ungdomsår. Det jeg husker best fra disse årene er alle smilene dine. Og med tiden lærte jeg å tolke dem. Som da vi stod der på perrongen og du serverte ditt guttaktige, spørrende smil - tydelig undrende på hvordan det skulle bli å ha meg boende i huset deres, Det gikk heldigvis godt, så godt at jeg etterhvert ble nær venn av familien og du følte at du hadde fått en stor storesøster i hus.
Filip-smilet var et varmt smil som satt lenge i ansiktet, det var inderlig og ekte, fylt av livsglede og kjærlighet til livet. Det smilet gled ofte over ansiktet ditt når du var opptatt med noe du likte å pusle med, som når det kom spennende gaver fra besteforeldre i Danmark. Eller nå mormor og morfar var på besøk og du fikk være med morfar å mekke på Nimbusen - motorsykkelen med sidevogn. Du elsket den sykkelen og hadde fremdeles nøkkelen og nr.skiltet til den enda.
Så var det det lure smilet. Det var litt forsiktig, øynene var litt flakkende og du humret lett fordi du visste noe - som at jeg hadde kjøpt meg noe snadder til helgen og lagt det fra meg på et ufornuftig sted. Jeg lette og lette uten å finne det. Leddy, hunden deres, ble gjerne utpekt til synderen, men...
Mestringsmilet som gjorde at du lyste som en sol. Som da du sammen med far førte motorbåten fra Kaupanger og langt inn i Sognefjorden, nedover kysten forbi Bergen og til Stord. Draftet du hadde var midtsidekartet i et fergehefte, Reisen var på mange nautiske mil. Det var en bragd, og viste tydelig både interessen din og talentet ditt for sjølivet allerede i ung alder - du fylte 14 den høsten.
Det stolte smilet ditt, var det som gikk fra munnvik til munnvik med øyne som knapt vr synlige. Det smilet hadde du nar du hadde fått båtplass i moloen på Leirvik, noe som på den tiden var som å finne en nål i en høystakk. Du var på kaien hver dag, tidlig som sent. Du snakket med havnesjefen, du hadde et godt forhold til havnebetjentene, du kjente båtene som lå til kai og du var med å losset og lastet - du var en naturlig del av miljøet nede på kaien.
Det korte smilet ditt- det forsvant i samme øyeblikk som du gav det. Det var litt vemodig og trist. Det dukket gjerne opp når noe ikke gikk helt din vei, når noe plaget deg. Det betydde ofte at du hadde behov for å være alene.
Det tilfredse smilet ditt - som da du innkasserte dine første penger på vindusask med selvinnkjøpt stige og utstyr. Du og stigen var en del av bygdebildet i noen år. Stigen hang på veggen i barndomshjemmet i mange år etterpå, som et monument over din energi og ditt pågangsmot.
Noen av smilene dine gikk over i en klukkende latter - og det er disse jeg aller helst velger å ta med meg videre, for i de stundene var du hel og du hadde det godt.
Takk Laila, takk Raymond, takk Live - for den omsorgen dere ga ham gjennom årene med sykdom, for at dere brukte tid og krefter i en ellers travel hverdag for å gi ham noen gode måneder, for at dere bevarte hans verdighet.
'Hvis jegkunne bli en bro
Og forene dinkraft med tilgivelsens ømhet
Forgylle din tanke med glød fra din tydelige sjel
Og gjøre deg hel
Hvis jeg kunne gi deg lyst
Hvis jeg kunne si deg den korteste veien
Og fylle dine seil med ekthetens kraftfulle vind
La den bli din
Hvis jeg, hvis jeg, hvis jeg kunne
Så ville jeg'
(Ønske av Anne Grete Preus)
Vis mer
Vis mindre