Ellen Monserud

Dette diktet om en kjæres død inviterer oss til å lete etter dem rundt oss i verdens skjønnhet. Skrevet som om den avdøde snakket, forteller diktet oss at mens kroppen deres kan bli gitt til bakken, lever deres tilstedeværelse videre. "Ikke stå ved graven min og gråte Jeg er ikke der. Jeg sover ikke. Jeg er de tusen vinder som blåser. Jeg er diamanten som glitrer på snøen. Jeg er sollyset på modnet korn. Jeg er det milde høstregnet, når du våkner om morgenen Jeg er det raske oppløftende jaget av stille fugler i sirklet flukt. Jeg er de myke stjernene som skinner om natten. Ikke stå ved graven min og gråte Jeg er ikke der. Jeg døde ikke."